Frykten for gjenferd hos Værlesandens beboere
Den 13. september 1775 hadde en gevorben (vervet) soldat ved navn Niels Nielsen hengt seg på Sr. Bergs høyloft her i byen, og fire dager senere kom bøddelknekt Knud Hansen Lund fra Kristiania i «Natmandens Sted for at begrave Niels Nielsens Cadavera». Bøddelknekten kom, løsnet den dødes hals fra repet som var knyttet til en takbjelke og så seg om etter en gravplass i nærheten. Han fant en egnet plass ved Værlesanden og med nattmannens hjelp kastet de to sammen opp en grav hvor veien østfra svingte inn mot Østre Sand, rett utenfor daværende bygrense. Dette var et område hvor det fra gammelt av bodde flere strandsittere. En strandsitter eide hus på leid tomt ved sjøen. De ble etter en forordning fra 1752 regnet som en form for husmenn. Mange av strandsitterne holdt til i ladesteder eller andre tettsteder, men tilhørte ikke borgerskapet eller embetsstanden.
Pøbelen samlet seg
Så tilbake til vår historie. En hærskare folk og gemen pøbel samlet seg med det samme rundt den noe spesielle gravplassen, og advarsler manglet det heller ikke på. Gemyttene ble forsøkt roet da byfogd Prom ankom med to vitner og på stivbent maner erklærte han nå bøddelknekten for berettiget til å begrave den døde på stedet, samtidig som han forbød de frammøtte å forhåne ham eller «i ord og adferd tilføie ham noget ondt.»
En av Værlesandens beboere, tollbetjent Sivert Østensen, sa til byfogden at «Legemet ei skulde blive begravet der, om det end skulde gjælde hans Liv.» En annen fikk ved hjelp av flere andre tak i både «nattmannen» og knekten, som således fikk vitterlig pryl.»
Liket bringes tilbake
Den døde var imellomtiden trukket fram på en hesteslede til det sted hvor begravelsen skulle finne sted. Men nå var graven kastet til, noe som bøddelknekten fant å være «en spectaculøs Adferd.» Byfogd Prom så ingen annen løsning enn å bøye seg for opphisselsen og la liket bringe tilbake. Men allerede dagen etter utpekte byfogden et nytt sted hvor «Kagen» fra gammelt av hadde stått. Dette var antakelig en plass ved Kirketorget, og for 2 riksdaler i ekstra betaling besørget nå nattmannen begravelsen.
Ny oppstandelse
Nye protester reiste seg, for denne graven lå enda nærmere strandsitternes hjem enn tilfellet hadde vært ved Værla. Fra amtet ble det nå gjennom generalauditør Fleischer gitt tillatelse til å begrave liket under galgen på Høiden sør for Moss, et gammelt rettersted. Men byfogden, som hadde måttet godta at den døde ikke kunne gravlegges utenfor byen, var ubøyelig når det gjaldt byens eget territorium. De nye protestene ble overhørt, og ingen forandring ble foretatt. En annen årsak til dette var at tillatelsen ble gitt etter at legemet allerede var begravd. Under den samme galgen var det antakelig hvor Jan Hansen, Niels Thaulows drapsmann, egentlig skulle ha vært henrettet.
Det ble åpnet rettsak mot strandsitterne, og i den kom det fram at frykt for at selvmorderen skulle gå igjen, hadde vært den egentlige årsaken til tumultene. «De anså kadaverets begravelse mellem sine boliger som noget fælt, og især som en skrekk for barn og andre enfoldige, slik at de om aftenen og i mørke ikke kunde benytte dem til at gå ærender.»
Det var selvsagt ikke bare mørkeredsel som var det underliggende problemet. Strandsitterne kunne ikke godta at byen Moss overlot landsognet sine selvmordere.