Hundreårsjubileum for Edmund Rees fødsel

Kunstmaler, lokalhistoriker og naturverner Edmund Ree ville ha fylt 100 år 20. april 2020. Det er ingen personer som er så uløselig knyttet til Jeløy som ham. Edmund var et menneske som alle la merke til og som de fleste forbandt noe med. Han skilte seg ut med sin eksentriske væremåte og brennende engasjement. Edmund var konservativ, men samtidig radikal. Han var alltid saksorientert, og tviholdt på sin idealisme.

Malersakene var fast inventar i ryggsekken når Edmund syklet eller la ut til fots på sine mange ekskursjoner, for han skaffet seg aldri noe motorisert kjøretøy. Han var svak for våren, og han nevnte ofte at han opplevde den tre ganger; først i Syden, så på fjellgårdene i Vågå og til slutt i Jeløys skoger. Mange vil først og fremst huske Edmund med malerfrakk og alpelue, dristig syklende med staffeli og palett, gjerne med et lerret under armen. Andre igjen vil minnes hans lokalhistoriske interesse, kjærligheten til Jeløy og kampen for dens natur.

Kunstneren

Edmund Ree ble født 20.04.1920 i Oslo og var sønn av forfatteren Nils Ørnulf Ree og Ebba Kjær. Det første leveåret tilbrakte han på eiendommen «Nordheim» (Tronvikveien 62) ved Kubberød gård på Søndre Jeløy. Familien flyttet deretter inn i «Skoghuset» (Varden 21) som ble bygget 1920-21. Allerede som tolv-trettenåring fikk Edmund illustrere sin fars fortellinger i aviser, julehefter og tidsskrifter, seinere også farens hovedverk Varna Skipreide. I begynnelsen var det mest tusjtegninger som var Edmunds kunstneriske uttrykksmåte. Fra barndommen av hentet han mye inspirasjon fra seterlivet på Tynset-fjellet der familien hadde sitt feriested, de mange fisketurene og den mystiske stemningen i fjellandskapet som han opplevde der. Av dyrene var det hester Edmund tegnet og malte mest og som fulgte ham i den senere motivkretsen. Da Edmund var i begynnelsen av tjueårene, fikk han en mer religiøs tilnærming til livet og kunsten. Dette, sammen med hans kjærlighet til skjønnhet, la grunntonen i hans lyriske, figurative arbeider, som i all vesentlighet besto av landskapsmotiver og portretter. Oljemaling, pastelltegning og akvarellmaling ble nå i større grad benyttet.

Edmund tok sin utdannelse på Tegneskolen i Oslo (som i dag er bedre kjent som Statens håndverks- og kunstindustriskole) under Carl von Hanno og Per Krohg, senere fem år ved Det illegale akademi fra 1940-45, under Axel Revold og Jean Heiberg. Edmund bodde to vintre, 1944 og 1945, hjemme hos kunstmaler Henrik Sørensen. Edmund hadde sin første utstilling i Moss i 1940. Akademiet ble en god start på det som ble Edmunds kunstnerbane, og høsten 1946 debuterte han med to landskapsbilder fra Skagen på Høstutstillingen. Fra begynnelsen på 1950-tallet ble turer til Syden en nesten årlig foreteelse, likeså turer til Tynset-fjellet. Han reiste først og fremst til Almuñécar øst for Malaga i Sør-Spania – til sammen rundt 35 år. Den siste utenlandsturen var i 2001. Edmund var borte to vårmåneder i året, og under disse oppholdene hentet han inspirasjon og fornyelse til sitt arbeid. Han besøkte under sydenturene gallerier bl.a. i Paris og Madrid for å studere verdenskunsten.

Edmund giftet seg i 1949 med Edith Brandsnes fra Osen i Åmot i Østerdalen, og bodde der fram til de sammen med barna Viggo og Elisabeth flyttet til nybygget hus ved barndomshjemmet på Jeløy i 1958. Åmot-årene var også en berikende tid for hans kunst. Motivene fra Jeløy, særlig fra Ramberg og Alby, men også fra bysiden med Mossefossen og Konvensjonsgården, utgjorde en betydelig del av hans kunstproduksjon.

Naturverneren og lokalhistorikeren

Edmunds interesser og engasjement foruten sitt aktive kunstnerliv var knyttet til historie (særlig steinalderen og kongesagaene), naturvern og idrett. Han samlet en mengde oldsaker, og funnene besto av flere tusen objekter som strakk seg fra den første perioden av yngre steinalder til reformasjonen. Edmunds store drøm var å ha samlingen i et museum i Moss.

Edmund dyrket sine egne grønnsaker og stelte bærbuskene og frukttrærne i hagen. Vekstene ble gjødslet med naturgjødsel. Han var særdeles opptatt av naturverdiene og kulturlandskapet på Jeløy, ikke minst for det som skulle bli Søndre Jeløy landskapsvernområde i 1983. Edmund var en nøkkelperson i denne kampen. Han engasjerte seg med underskriftskampanjer for å stanse utbygginger, sto i Gågata i dagevis for å informere og samlet protestunderskrifter. Det ble skrevet hundrevis av leserinnlegg i lokalavisene, og han stilte velvillig opp til intervjuer.

Edmund var medlem av KrF livet ut, og i tolv år satt han i bystyret for dette partiet.  Han var likevel ingen partipolitiker i vanlig forstand, og slåss for sine idealistiske mål selv om han hadde mange i bystyresalen mot seg. Det viktigste for Edmund var sakene han kjempet for, og der sto han noen ganger helt alene.

Edmund Ree fikk Moss kommunes kulturpris i 1986. Han døde 11. februar 2005.