Sommer på Jeløy 1898
Bokken Lasson skriver i sine memoarer om et sommeropphold i 1898 hos Christen Sandberg på Kubberød gård. Bokken Lasson var en kjent og kjær revy- og kabaretartist rundt 1900. Hun opptrådte i Norge og på mange europeiske scener, men huskes her i landet først og fremst som grunnleggeren av Kristianias litterære kabaret Chat Noir 1912 og som den som lanserte visen om Tuppen og Lillemor.
Den danske dikteren Holger Drachmann var også invitert til sin venn Sandberg på Jeløy. Drachmanns ujevne og tidligere mye leste forfatterskap ble til i nær sammenheng med et rastløst og broket livsforløp, som ofte brakte ham i offentlighetens søkelys. Litteraturen var svermerisk, selvhøytidelig og pretensiøs.
Bokken Lasson var preget av den samme tidsånden og gir et levende bilde av lystgården før den fikk sin nåværende form: «Jeg husker den som en lang, gråhvit enetasjes bygning med en kvistetasje hvor alle gjesteværelsene lå. Og det kunne trenges på Kubberød, for den storslåtte Christen med den mektige korpus overrasket ofte sin rokokkoskjøre Mathilde med uante gjester.»
Rett nord for tunet stod noen mektige kuppelkronede lindetrær. Hun forteller videre om langbordet og benkene under dem som var som grodd opp av jorden. «Når solens aftengull la seg over midtsommerhimmelen, plantet den brede Christen seg der, omgitt av sine to barn og sine mange gjester mot en malerisk bakgrunn av flasker og glass. Mathilde, som så vidt hadde kreket seg opp etter en pinefull isjas, ble båret ut og satt i en stol godt dyttet til med puter og sjal. Med sin lutt i armen fylte hun den bløte luften med musikk og lystighet og muntre omkved. Sangen steg til kor, de unge pikene danset over gressvollen, den lyse danske Eva i en kjole med hvite, flagrende silkeermer så ut som en elverpike i sommernattens halvlys. Edvard Munch som var der en kveld, festet stemningen fra Kubberød i et av sine skjønne bilder.»
«Men når lutten var forstummet og sangen dødd bort, når allting sov i den gamle bygningen som skinte hvitt mot et gryende morgenlys, satt Christen enda under de grønne lindekuplene. Solen begynte å titte gjennom løvet, og apekatten «Jokko» satt i sitt bur og glippet med melankolske urtidskloke øyne, men Christen gikk aldri i seng. I de ensomme, stille morgentimer samlet han sin poetiske livsvisdom, men også sin bitende, beske ironi til knappe slagord som kunne knitre om ham som fyrverkeri og som rammet hardt der de falt.»
Holger Drachmann lot seg plage litt mer. Etter en slik sommernatts fest hendte det bourgognens røde eller rhinsvinens gylne strømmer bruste i dikterkongens blod og ikke lot ham få ro. «Hovedpiners ring om panden» ble ikke alltid smidd i «Europas storstadsluft». Ringen kunne klemme ganske ettertrykkelig også etter en sommernatt med vin og sang og lindeduft på en herlig øy i Oslofjorden. Da måtte Drachmann ut og vandre – lange, tause turer. Helst i skogen hvor solen ikke kunne nå hans hete hode, og helst alene så ingen kunne forstyrre tankene som presset på og ville formes til dikt under heftige veer. Blyant og skissebok fulgte likevel med, han skrev eller tegnet. Så fløt det noen ord i stille rytmer og rim, levende bilder av fryd eller sorg, alltid et vell av skjønnhet. «Jeg har lavet et deilig digt, vil du høre?» Holger Drachmann hadde ikke ro til å være lenge om gangen noe sted i denne tiden. Han var opprevet og hvileløs.