Grønli – historien om det lukkede rom
For over hundre år siden var det Rosenberg-familien som preget livet på Grønli gård på Søndre Jeløy. De satte sitt preg på huset, på parken og på rommene som vendte mot nord og havet. Selv om familien for lengst er flyttet, lever sporene etter dem fortsatt i veggene. Det sies at når man nærmer seg det mørkegrå hvelvet av løv og kalkede flater, føles det som om huset holder igjen pusten – som om det bærer på noe det ikke uten videre vil gi fra seg.
Foran fasaden trer bygningens stramme linjer og spisse gavler langsomt frem mellom trærne. De smale vindusbåndene fanger det siste lyset før høstmørket faller på, og de mørke blyglassrutene, sammen med smijernsdetaljene ved døren, gir huset en urovekkende tyngde. Der kalkpussen har sluppet taket, titter rød, ru teglstein frem – som små sår i overflaten, minner om det som en gang ble bygget for å vare.
Gårdsplassen er dekket av et tett lag falne løv. En kjølig lukt av jord og fuktighet ligger lavt i luften. Rundt huset brer parken seg ut slik den opprinnelig ble anlagt: en lystgård med rette grusganger, prydbed og et lite lysthus som nå står stille og forfallent, som om det venter på noen som aldri kommer tilbake. Alt tyder på at hagen har ligget urørt i mange tiår, og at naturen langsomt tar tilbake det som en gang var Rosenberg-familiens omhyggelig anlagte parkanlegg.
Inne i hovedhuset, i den nordvendte delen, ligger et lite rom som lokalbefolkningen kaller «Kontoret». Rommet virker ikke forlatt, bare avbrutt – som om noen reiste seg brått og forsvant uten å lukke døren etter seg. På skrivebordet står en tung, falmet skrivemaskin. Tastene er stumme, men bærer spor av flittig bruk. Mellom valsen og papirstøtten ligger et gulnet ark med én eneste linje øverst; den ser ut til å ha begynt som en signatur, før hånden som skrev, stanset midt i bevegelsen.
Ved siden av pulten står et smalt vitrineskap, dekket av støv. Innerst ligger et lite fotografi i en oksidert metallramme. Ansiktet er så falmet at det bare fremstår som et lyst felt i glasset. Noen har forsøkt å risse noe inn på baksiden av rammen, men metallet er så nedbrutt at bare bruddstykker av bokstaver kan anes – uten at de danner et ord.
Den grønne lenestolen ved vinduet har en slitt kant, og i treverket på armlenet er to små merker risset inn. Ikke store nok til å være initialer, mer som hakk gjort i hast – men plassert så presist at de gir inntrykk av intensjon. Hvem som laget dem, finnes det ingen opptegnelser om.
Gjennom de smale glassrutene i dørene som skiller Kontoret fra hallen, har flere senere gjester hevdet å ha sett en skikkelse sitte i stolen ved bordet.
«Jeg trodde først det bare var et lysfenomen,» skal en besøkende ha sagt. «Men lyset flyttet på seg.»
Andre snakker om en skygge, eller et gjenskinn fra en tid som ikke lenger løper parallelt med vår. En tidligere tjenestejente fortalte en gang lavmælt at hun hørte lette fottrinn der inne etter at huset var mørklagt. «Som om noen gikk frem og tilbake,» sa hun. Navnet hennes ble aldri skrevet ned. I dag er det ingen som husker hvem hun var.
På langveggen bak skrivebordet henger et speil med en enkel, bølgende bronseramme. Overflaten er klar, men ubehaget mange kjenner, synes ikke å skyldes slitasje. Rammen bærer et nesten utslettet ornament – tre små former som kan ha forestilt blader. I eldre tider ble speil i slike rom ofte dekket til om natten. Man mente at de kunne holde fast ved mer enn bare et bilde. «Speil husker,» pleide eldre folk å si. «Noen ganger for godt.»
Den mest gjenfortalte advarselen er enkel: Man bør ikke møte sitt eget speilbilde her ved midnatt.
«Ikke se for lenge,» sier folk fortsatt, halvt spøkefullt, halvt alvorlig.
Hva som kan skje, er det ingen som beskriver klart. De få som forsøker å forklare, gjør det nølende, som om ordene i seg selv kan vekke noe. Flere har fortalt om en plutselig kulde, som om rommet trakk pusten samtidig med dem.
Over tid har det også blitt gjort mer detaljerte observasjoner. To skikkelser går igjen i beretningene. Beskrivelsene er påfallende like, selv når de er gjort med flere års mellomrom.
Den ene er en kvinne i en kjole av lyst grått silkestoff, med en blomst festet i håret. Kjolen sitter tett over hoftene og faller derfra i rolige folder mot gulvet. Ermene er smale, helt ned til håndleddene, avsluttet med mørke horisontale bånd – som armbånd sydd inn i stoffet. Hun står oppreist, med overkroppen svakt lent bakover. Venstre arm hviler mot et lite bord, hånden på en oppslått bok. På den åpne siden kan man ane en håndskrevet notis, men blekket er så svakt at det er umulig å avgjøre om det er et ord eller bare en strek.
Den andre skikkelsen er en mann. I motsetning til kvinnen mangler han tydelige konturer. Vitnene sier lite om klær eller alder – bare at han er der. Utydelig, men ubestridelig. Bak ham henger to falmede grafiske trykk. Under det ene kan man skimte en nesten utslettet linje, som like gjerne kan være en signatur som en misfarging i papiret. Ingen har våget å gå nær nok til å finne ut av det.
Ryktene fra det lukkede rommet er tynne og sprikende. Ingen vet sikkert hvor de stammer fra, eller om de noensinne har hatt rot i virkeligheten. Likevel har den samme kvinnen og den samme mannen dukket opp i fortelling etter fortelling. Ved enkelte anledninger har så mange som fire personer samtidig hevdet å ha sett dem. I ettertid har ingen kunnet forklare hvorfor synene deres var så samstemte – eller hva det egentlig var de hadde sett.
Kontoret i nord er fortsatt låst, men døren bærer spor av nylig bruk, som om nøkkelen ikke lenger hviler helt urørt. Speilet henger der. Skrivemaskinen står på plass. Arket er gulnet, men ikke tatt ut. Signaturen forblir ufullendt.
