Gjengangere på Værne Kloster?

”Så du det?” Spørsmålet kom spontant fra en kvinne som sto ved innkjørselen til Værne Kloster for mange år siden. ”Ja, visst så jeg det!” svarte kvinnen spørsmålet var rettet til. Hva var det de, den gang, to unge damene faktisk hadde sett? Ja, si det! Med unntak av et par linjer i Rygge bygdebok, bind 1 er ikke hendelsen vi her skal fortelle om omtalt tidligere.

I mine unge år jobbet jeg i fem år for Gunnar Sundt på Ekeby Planteskole. Gunnar Sundt og Ekeby er tidligere omtalt i Moss Magasinet. Gunnar Sundt var født og oppvokst på Værne Kloster og hadde store kunnskaper om storgårdens rike historie. I likhet med sin bror, godseier Ragnvald Sundt, var Gunnar en meget nøktern mann. Men selvsagt ”spøker” det på Værne Kloster? Værne Klosters historie og gårdens ytere rammer gjør at storgården i Rygge er som skapt til å være en ”spøkelsesgård”. I en ledig stund på Ekeby, spurte jeg Gunnar Sundt en gang om det virkelig spøkte på Værne Kloster. Gunnar lo litt og sa: ”Jeg har i alle fall aldri sett noe underlig der! Du får spørre Ragnvald,” la han til. Ved en passende anledning gjorde jeg nettopp det. Svaret jeg fikk av godseier Sundt var nøyaktig det samme som brorens.

Myter

I 1986-utgaven av Moss Magasinet skrev Astrid Skår artikkelen ”Det spøker på Klosteret”. Hun trakk spesielt fram myten om at to svarte hester ved flere anledninger skal ha vist seg på tunet som et dødsvarsel. Forestillingen om ”dødshestene” oppsto i tiden rundt 1837 og de skal ha vært sett ved flere anledninger. En annen historie om Værne Kloster er at det skal ligge en gullenke begravd rundt hovedbygningen, sannsynligheten for dette er selvsagt lik null.

Gjengangere

Som overskriften sier, stiller vi spørsmålet om det virkelig har vært gjengangere på Værne Kloster. Definisjonen på en gjenganger er en som materialiserer seg og viser seg levende etter sin død, altså en som ”går igjen”. Spøkelser og spøkeri derimot, er et atskillig videre begrep. Et spøkelse er ofte en usynlig ånd i motsetning til gjengangeren. Spøkelser er på mote i vår tid. Ikke minst har kommersielle fjernsynskanaler kastet seg på trenden for å tjene penger på enkeltes behov for å tro på ”ånder” eller kanskje heller ”spøkelser”.

Rekke med menn

Damene det henvises til i ingressen hadde vært i et selskap på Værne Kloster høsten 1942. I de harde krigsårene hadde selskapet på storgården vært en svært hyggelig avveksling. Ved midnatt sto de to damene og snakket litt sammen ved innkjørselen til Værne Kloster. Selskapet hadde blant annet bydd på noen gode kaker. Den ene av kvinnene fortalte at hun hadde oppskriften, og den skulle hun gjerne dele med sin samtalepartner. Det var månelyst så det var ganske god sikt i alleen og veien forbi Værne Kloster. Mens kvinnene sto og snakket om kaker og oppskrifter, ble de var en lang rekke med menn som kom sydfra. Litt forundret var de over at de ikke hadde hørt skritt eller at mennene ikke vekslet ett eneste ord seg i mellom. Nåja, de var vel trøtte etter et langt møte på misjonslokalet Dillingsalen, for kvinnene antok at de kom derfra. I tussmørket så skikkelsene helt like ut, kledd i hatt og frakk.

Uforklarlig

Damene sto langt uti veien og trådte automatisk et skritt tilbake for å slippe mennene fram. Foran øynene på damene skjedde noe uforklarlig som kan få håret til å reise seg på hodet selv på en nøktern og ikke overtroisk person! Rekken med de lydløse menn blir kortere, kortere, kortere for så å forsvinne helt foran øynene på de to kvinnene. ”Så du det!” utbrøt de i kor. Det var intet tegn til noe levende menneske i Klosteralleen.

Ikke overtroiske

Hva eller hvem, var det de to faktisk hadde sett? Det kan selvsagt ingen gi noe eksakt svar på. Var det virkelig gjengangere de hadde sett, eller var det et høyst naturlig fenomen, med andre ord, et fata morgana? Undertegnede kjenner begge kvinnenes identitet, ingen av dem lever lenger. Den ene av dem kjente jeg godt, og jeg gjengir kun det hun fortalte meg. Ingen av kvinnene var på noen måte overtroiske. Ingen av dem spekulerte i hva de hadde vært vitne til. Derimot fastholdt begge livet ut det de faktisk hadde sett i Klosteralleen.

Begge to gikk alene hjem etter opplevelsen ved Værne Kloster, det er mer enn undertegnede hadde turt! Den ene måtte sågar gå et langt strekk i den mørke Klosteralleen, den andre hadde en tur på flere hundre meter før hun var hjemme. Begge kom trygt hjem den kvelden og levde i mange år etter hendelsen, så onde krefter kan det i alle fall ikke ha vært i Klosteralleen.