Det spøker på Røre gård
Denne historien er fortalt av Tove Rognlien og fant sted på Røre gård, hvor hennes bestemor, Aagot Reme, vokste opp. Gården ligger på Nordre Jeløy, sør for Ås-gårdene, på vestsiden av veien til Nes.
Det var nyttårsaften, og barna lekte på loftet. Andre etasje besto av to store loftsrom, det ene var barnerom, det andre for de voksne. Denne kvelden sov ingen.
Det var stor fest. Familien hadde besøk fra Nykirke i Borre, på den andre siden av fjorden, hvor Toves oldemor, Jeanette Christoffersen, kom fra.
Barna, som var rundt tolv år gamle, bestemte seg for å prøve «borddans», en spiritistisk seanse der man forsøker å tilkalle ånder. Dette var strengt forbudt, men nysgjerrigheten tok overhånd. De visste at et rundt trebord uten nagler var nødvendig, og heldigvis hadde de akkurat et slikt bord.
Det var en utbredt tro at metall i bordet kunne forstyrre kontakten med åndene ved å «bryte kretsen» eller påvirke energiene som fikk bordet til å bevege seg. Et bord laget utelukkende av tre, ble ansett som mer egnet for en ren og uforstyrret forbindelse med den åndelige verden.
Med spenning satte barna seg rundt bordet og la hendene på bordflaten. De dannet en sirkel hvor lillefingrene berørte naboens, mens egne tomler møttes. Reglene var enkle: bordet kunne kun svare «ja» eller «nei» – én heving betydde «nei», to hevinger betydde «ja». De stilte spørsmål av typen: «Kjenner jeg han jeg skal gifte meg med?» og andre uskyldige undringer.
Da leken var over, begynte de å gjøre seg klare for natten. Bestemors eldre søster, Konstanse, tok ansvar for å slukke parafinlampen, slik hun pleide. Hun løftet forsiktig opp glasskuppelen og vred langsomt på veken til flammen krympet og til slutt døde ut med en svak susende lyd. Rommet ble straks fylt av den karakteristiske lukten av brent parafin og et dunkelt mørke la seg over veggene.
Akkurat idet mørket senket seg, kjente de plutselig hvordan madrassen under dem løftet seg med et rykk, som om noe, eller noen, hadde beveget seg der nede. Det var som et støt nedenfra, og sengen gynget et øyeblikk. Noen måtte ha ligget skjult under den.
Plutselig lød en bankelyd fra veggen, dyp og hul, som om den kom innenfra stokkverket selv. Det var fra hjørnet der kusinen Hedvig fra Nykirke lå.
«Gi deg med den bankingen!» befalte Konstanse.
«Det er ikke meg,» svarte Hedvig forskrekket.
I ren refleks hoppet Konstanse opp fra sengen. Bankingen stanset et øyeblikk. De tente parafinlampen igjen og i det samme gikk døren brått opp. Inn kom Carsten, bestemors eldste bror.
«Hva er det som foregår her?» spurte han.
Da han så de vettskremte barna i sengene, ba han dem forklare. Etter å ha hørt historien, gikk han bort til veggen hvor lydene hadde kommet fra. Han la hånden mot treverket, trakk pusten dypt og spurte høyt:
«Er det noe dere vil?»
Samtidig slo han neven hardt i veggen. Stillheten la seg over rommet – men bare et øyeblikk. Plutselig kom et voldsomt brak som svar. Veggen hadde svart.
Noen av de voksne bestemte seg for å undersøke saken. De gikk manngard rundt huset fra hver sin kant. Det hadde falt nysnø samme kveld og et jevnt, uberørt teppe dekket tunet og krøp tett inntil huset. Ikke et eneste fotavtrykk, ikke engang spor etter et dyr, kunne ses i det ferske snødekket.
Gåten forble uløst.
Men hva var det egentlig som hadde skjedd? Bestemor var aldri i tvil. Åndene hadde svart. De var der – på grunn av borddansen
