Det spøker i det søndre tårn
Tårnene på Refsnes gods er oppført av murstein som ble til overs ved ombyggingen av Oslo domkirke i 1850-årene. Da ble tårnet på landets domkirke forhøyet, slik at kirken fremsto som mer verdig. Tårnet var opprinnelig vesentlig lavere og hadde ikke spir. Vor Frelsers kirke som kirken opprinnelig het, ble innviet Allehelgensdag 1697. Dagen er til minne om alle sjeler som døde i troen, men som ikke hadde fått lest sjelemesse for seg.
Historien om at det søndre tårnet på Refsnes er hjemsøkt av en kvinne, har sitt opphav fra en tragedie like etter at tårnene sto ferdige. Hva hun het, er det ingen som husker lenger, men det som er sikkert, er at hun hadde vært ung og vakker. Noen mente at hun hadde forelsket seg i en ung løytnant, men løytnanten hadde ikke delt hennes følelser. Han hadde stukket av gårde og etterlatt henne alene og såret.
Med jevne mellomrom viste kvinnen seg i ett av de to rundbuede vinduene, som vender mot sør. Veggen mot nord hadde verken vinduer eller dører. Hun var kledd i en blå krinolinekjole med vide armer, og i skjæret fra oljelampen virket hun tynn og blek.
Opprinnelig var det en trappeoppgang fra salen hvor en vindeltrapp førte helt opp til tårnværelset. En annen dør førte fra loftet og direkte inn i tårnværelset. På dagtid var det fin utsikt til parkpaviljongen og skogen bak fra det tre etasjers høye tårnet.
Kvinnen hadde vært knust av sorg, og en kveld da månen ikke var synlig på den svarte himmelen, hadde hun gått ned til stranda og druknet seg der. Kusken på gården, som hadde vært hemmelig forelsket i henne, hadde ikke kunnet tåle sorgen og han hadde hengt seg i et tre i hagen. Han ble gravlagt på nordsiden av kirkegården i byen. Det var vanlig for de som begikk selvmord. Kista ble løftet over gjerdet og ikke ført gjennom kirkeporten. Kirkeklokkene var stumme, men presten hadde aller nådigst kastet jord på kistelokket og gjennomført begravelsesritualet.
Når det var månelyst og bladene på trærne raslet stille, kunne det høres en jamring og klage fra tårnværelset. Etter slike «utbrudd» fra tårnværelset ble det lett etter kvinnen i parken. Blikket ble vendt mot de tomme vinduene og mot de forlatte rommene. Ikke en lyd var å høre.
Dog hviler hun ikke fredelig i sin grav, hun vandrer hvileløst rundt ved midnattstid i det søndre tårnet på Refsnes Gods.
